Toppraid i Jotunheimen
Seminar på Beitostølen i september skulle avløses av litt turer i fjellet. Drømmen var tre topper på tre dager, men av erfaring vet jeg jo at dette fort må justeres litt underveis. Topper på over 2000 meter er utsatt… Men, Jotunheimen viste seg fra sin beste side, og to av dagene kunne jeg stå på toppen i t-skjorte! For noen dager! Av Lars Bitihorn Besshø Da vi våknet på søndagen var det tykk tåke, men vi satset på at det bare var lavt. Det skulle vise seg å stemme. Etter å ha passert Bitihorn, letnet tåka på vei oppover Valdresflya. Vi måtte stoppe for å fotografere Bitihorn der den stakk opp av tåka. Det måtte ha vært et fantastisk skue fra toppen der denne morgenen. Men, vi skulle videre, og parkerte ikke bilen før på Bessheim. Her ble det litt hamstring av sjokolade, kalibrering av høydeklokke og ompakking av sekk. Så bar det oppover lia bak Bessheim. Vi var i godt slag, og det gikk virkelig unna. Nådde Bessvannet i løpet av ca 40 minutter, og startet på sletta innover. Her var det lettgått og flott, og vi fulgte vannet helt til bekken som renner ned fra snøfeltet. Da var det klart for solid stigning, og vi benyttet sjansen til å ta en rast før vi startet på den. Her går det opp 800 meter på ca 2 km, så det er ingen fare for at man blir kald. I alle fall ikke denne dagen. Vi gikk i ullskjorte begge to. Himmelen var knallblå, og det var ikke antydning til drag i lufta. Rett før rasten møtte vi et par som hadde overnattet på toppen. Det må ha vært en flott opplevelse. Stjernehimmelen var fantastisk på kveldene her oppe, og samme kveld var jeg redd Karlsvogna skulle dette ned på Valdresflya! Utover dette paret møtte vi ingen, mens på Besseggen så vi en hel haug med fyrstikkmennesker bevege seg opp og ned. Hele dagen… Vi var litt usikre på stivalget oppover, men det skulle vise seg å være ubegrunnet. Her var det helt tydelig hvor folk hadde pleid å gå, selv om vi ikke så noen denne dagen. De første 400 høydemetrene er rimelig bratte, og stien slynger seg frem og tilbake. Så flater det litt mer ut oppover mot toppen. Da er stien mer utydelig i steinura, men det er godt med varder. Nedenfra ser det ut som om man skal over en ganske smal egg. Når en er der oppe, så er plutselig ikke eggen så smal likevel. Likevel får du en god høydefølelse, og Besseggen blir etter hvert ganske langt under deg… Da vi kom opp til toppvarden åpnet det seg et fantastisk skue. Riktignok hadde vi litt dis i horisonten, men vi ble likevel forunt et galleri av flotte topper. Jeg tror jeg kjente igjen Glittertind og Galdhøpiggen, men skal få noen fagpersoner til å se over bildene… ? Solen varmet skikkelig, og vi snakker altså 17. september 2006! Jeg tror neppe dette er vanlig på 2258 meter over havet, og er tilbøyelig til å skylde på en heldig effekt av drivhuseffekten. I alle fall tok vi oss rikelig tid til foto og mat før vi satte snuta nedover igjen. Da dreide vi litt for mye mot Besseggen, og måtte ta oss litt inn igjen. Jeg kjente det godt i beina da jeg var kommet ned, og sa til Jan Terje at han kunne gå foran. Nå var jeg jo nede på sletta. Han skulle videre samme kveld, mens jeg bare kunne nyte her opp i høyden. Derfor tok jeg meg en god rast med rypebærene foran linsa. Etter å ha gått langs hele Bessvannet, satte jeg beina i kaldt vann før nedstigningen. Dette var ikke fullt så lurt, for jeg kom nesten ikke i gang igjen… Vel nede ved Bessheim ble det reinsdyr til hovedrett og multekrem til dessert… Så bare det av gårde mot Beitostølen igjen, og jeg satte opp teltet på en flott rasteplass et par kilometer syd av Knutshø. Denne toppen var nemlig morgendagens mål. Her hadde jeg snudd en gang før, så jeg var rimelig spent. Knutshø Siden sist har det kommet en panoramaparkering her (og flere andre steder). Det er sikkert flott, men jeg stiller et spørsmålstegn ved at man tilrettelegger så mye at folk ikke behøver å gå ut av bilen engang for å se innover fjellet… Er det ikke et mål at folk skal bevege seg, og ikke bare se på utsikten gjennom frontruta? Jeg skulle i alle fall inn i naturen, og med friskt mot gikk jeg mot ”isteget”. Nå er det ikke klatring vi snakker om på denne turen, men det er litt klyving helt i starten. Det går først bratt opp, og så må du klyve opp et dieder på 7-8 meter. Heldigvis var det tørt og fint, så det gikk greit. Så fikk jeg bare mer og mer utsyn ettersom jeg gikk oppover og oppover Knutshø. Besshø hadde jeg som bakgrunn hele veien, og Besseggen syntes også godt. Etter å ha vunnet en del høyde får en også flott utsyn over Gjende. Siste strekket opp mot toppunktet er litt utsatt. Forrige gang psyket jeg ut her, og snudde. Nå var jeg også litt usikker, men stien var fin. Jeg bestemte meg derfor for å ta et skritt av gangen. Da viste det seg at en kunne gå slik at det ikke blir altfor utsatt. Ryggen opp til toppvarden er ikke så veldig bred, men du kan liksom klyve opp ei renne på 9-10 meter. Så selv om det er 3-400 meter ned på hver side, så virker det ikke så håpløst. Var svett og konsentrert mens det sto på, men veldig fornøyd da jeg nådde toppvarden! Nok en gang i t-skjorte! Å reklamere for padling her oppe var kanskje ikke helt på sin plass, men det var nå den t-skjorta jeg hadde på meg… Dessuten ble det ikke særlig reklamering, fordi mandag er mandag. På mine drøye 5 timer over Knutshø og tilbake på sørsiden, møtte jeg ikke så mye som ETT eneste menneske. Jeg så noen ryper og annen fugl, ellers var det helt stille. Ingen av disse var interessert i min ”padlofil.org” –skjorte. Nedfarten mot Gjende er helt grei, og det er kun litt bratt helt mot slutten. Så tok jeg stien under Knutshø på sørsiden. Den er stort sett lettgått, og går langs et flott delta. Høstfargene begynte å komme, og fjellene speilet seg i stille vann. Det var til tider veldig fotogent! Tilbake i bilen var jeg utrolig fornøyd. På forhånd hadde jeg håpet på i alle fall 2 av disse 3 toppene, men så hadde jeg blitt forunt alle sammen! Jeg kommer garantert tilbake, og gjerne også på vinteren!
|
Gallerier: Bitihorn, 1607 moh Besshø, 2258 moh Knutshø, 1517 moh Av disse er det jo bare Besshø som er over 2000 meter, og den er nr. 94 i Norge hvis en tar med rubb og rake... Alt dette i følge "Norges Fjelltopper". I følge samme bok ble den besteget første gang i juli 1813 av Christian Smith. Selv om ikke vi møtte noen på veien (bortsett fra det paret), så er det en del som besøker toppen i løpet av ett år. Du kan lese om noen som gikk opp i regn og tåke noen dager før hos nfo2000m.no. Her finner du også kart! Kart: |