Førstereis på vidda

Helt siden barndommen har Finnmarksvidda ligget som en ukjent storhet uendelig langt borte fra sandstrender og bløde konsonanter. Da sjansen bød seg var jeg ikke sen om å benytte meg av den. Endelig skulle jeg få oppleve hva vidda hadde å gi meg-en friluftsinteressert sørlending sulteforet på ørret over 300 gram.

Tekst: Rune Braadland
Foto: Runde Braadland og Jan Petter Ramstad

Nå er det jo en gang sånn at man som ”søring” gjerne forbinder vidda med reinsdyr, samer, mygg, molter og fisk-alt i store mengder. Det kan rett og slett minne litt om USA: Landet der alt er så stort og flott. Jeg hadde ikke den villeste anelse om hva jeg egentlig gav meg ut på da min gode kamerat Jan Petter ville ha meg med på tur.
- Vi skal gå nedover Stabbursdalen, var alt han sa. I tillegg skrøt han selvfølgelig av hvor mye og ikke minst bitevillig fisk det fantes i området.
- Det koker av ørret og røye, lokket han. Det hørtes nesten for godt ut til å være sant. Han sa ikke noe om muligheter for dårlig vær, temperaturer ned mot frysepunktet, hvor langt vi skulle gå, eller hva vi skulle leve av dersom vi ikke fikk fisk. Etter flere måneder urbant storbyliv, kjøpte jeg alle argumenter for å reise på tur.

Med utstyret vel innsjekket og meg selv godt plassert i avgangshallen på Gardermoen, begynte det å demre for meg. Hadde jeg rett og slett slukt alle Jan Petters superlativer rått? Var virkelighetens Finnmarksvidde så forlokkende som han hadde fremstilt det, eller fantes det en ukjent side han ikke hadde nevnt for meg?
I det flyet tok til vingene i retning Alta, kjente jeg skepsisen vokse i magen min. Følelsen av å ha gjort mitt livs tabbe, kom snikende like overraskende som tåke på høyfjellet.
Det var bare å innse det: Jeg var overhode ikke klar over hva som kunne vente meg når jeg nå skulle på min første tur på Finnmarksvidda.

Flyet landet med et bump, og jeg var brått tilbake i virkelighetens verden. Jeg hadde drømt om ørret på over kiloen, mygg store som jagerfly og multer store som jordbær.
- Slettes ikke verst dersom den drømmen skulle gå i oppfyllelse, tenkte jeg der jeg stod og ventet på at utstyret skulle komme ut av stålfuglens mørke buk.

Etter en kjapp kjøretur, var vi klare. Finnmarksvidda lå bokstavelig talt for våre føtter. Sommerfuglene i magen var der fortsatt og alt var vel egentlig som det skulle være. Med en lett bris inn fra siden la vi kursen for det forjettede land: Stabbursdalen. Det tok ikke lang tid før skepsisen min fikk sin første triumf. Det ble mørkt rundt oss, himmelen åpnet slusene sine og sendte kaldt og vått regn rett i fleisen på oss. Vinden økte og gjorde at regnet kom inn vannrett. Det førte til to ting: 1. Vi måtte finne frem gore-texen fra sekken. 2. Vi kunne begge slå fast at gore-tex fungerer utrolig dårlig i plaskregn. En dårlig start, altså.

Selvfølgelig må man være forberedt på dårlig vær på tur. Poenget var bare at Jan Petters overbevisninger hadde gjort meg fullstendig blind for denne muligheten. Når det i tillegg var lenge siden jeg hadde vært på langtur, hadde jeg vel rett og slett glemt at regnvær er ganske vanlig i den norske fjellheimen. Psyken min ble tatt på senga og jeg følte meg som en liten mygg som bare ventet på å bli klapset til døde av en hissig fluefisker.

Min første overnatting på Finnmarksvidda ble en fuktig affære. Jeg vet ikke hva jeg drømte om, men jeg våknet i alle fall flere ganger av hissige vindkast og regndråper som pisket mot teltduken. Morgenen begynte bra, og vi fikk pakket ned teltet etter en god frokost. Mens Jan Petter gjorde et desperat forsøk på å pakke utstyret sitt, tok jeg et par raske kast i vannet nedenfor teltplassen. Kort fortalt satte sluken seg i bunnen, og jeg ble gjennomvåt av dagens første regnskur. Skepsisen min hadde fortsatt overtaket og jeg følte en stor usikkerhet med tanke på turen videre.

Vi satte kursen videre mot Stabbursdalen og vandret med vind og regn rett inn fra siden. Noen elendige reingjerder prøvde bokstavelig talt å stikke kjepper mellom beina våre, men etter en del slit og fantasifulle ideer kom vi oss helskinnet over og kunne fortsette den veien vi faktisk skulle. Humøret var langt fra toppunktet og Jan Petters historier om store multer og enda større fisk, føltes som en vond og fjern drøm som aldri kom til å gå i oppfyllelse.

Om det var noe Jan Petter hadde planlagt sammen med meteorologisk institutt eller om det bare var flaks, vet jeg ikke. Faktum var uansett at det plutselig var sol og blå himmel som regjerte over oss. Humøret vårt steg og turlivet var brått bare en dans på fjellbjørk. Det må ha sett komisk ut, for bortover vidda danset det to sørlendinger med tidenes minst grasiøse bevegelser. Heldigvis var det verken reinsdyr eller samer i nærheten, så vi skremte ingen.

Vår første kveld ved Stabburselva ble et skritt nærmere det jeg hadde blitt forespeilet av turkameraten min. Vi fant en nydelig leirplass og fikk endelig svingt fiskestanga. Selv om de store fangstene uteble, reddet vi middagen. Mens fuktige bjørkekvister freste på bålet, kunne to slitne fjellvandrere nyte helstekt ørret med en nydelig solnedgang som bakgrunnsteppe. Skepsisen min fikk sitt første nederlag, og jeg sovnet med et smil om munnen mens drømmene om feite ørret og svulmende molter fòr forbi som jagende mygg.

Det skulle etter hvert vise seg at vi hadde flaks med været. Dag etter dag tittet sola frem og lyste opp vår lille verden. Jakkene fant veien ned i sekken og svetteperlene i panna glinset om kapp med sola og ansiktene våre. Beina føltes sprekere og sprekere for hver dag som gikk, og livet på vidda var faktisk ikke så langt fra det jeg var blitt forespeilet.
Selv om ikke fisket var like bra hele veien, storkoste jeg meg på min første tur på Finnmarksvidda.

- Den kulpen ser ufattelig bra ut. Jeg kan ikke gå videre uten å ha tatt et par kast her. Jan Petter var overbevist om at det var her vårt gjennombrudd i Stabburselva skulle komme. Etter noen heller magre fangster som for det meste hadde vært gjedder, var vi mer enn klare for ordentlig rød fisk til middag. Han listet seg ned til elvekanten og plasserte sluken perfekt ved noen små strømvirvler. Mens jeg fortsatt fiklet med utstyret, hørte jeg et hyl det ikke gikk an å tolke feil. Jan Petter hadde fisk på, og det var stor fisk.
- Denne er stor, nærmest hylte en ivrig sørlending. Det kan være ny ørretrekord!
Etter en kort men intens kamp, kunne en stolt fisker smile bredt og konstantere at halvannen kilo Finnmarksørret var sikret. Den lille kulpen hadde mer på lager og etter et dusin kast var fasiten tre og en halv kilo rød og smellfeit fisk. Fiskeren selv var strålende fornøyd med det som viste seg å være ny personlig ørretrekord. Jeg for min del var mest glad for at jeg nå slapp å bekymre meg for om vi hadde nok mat til resten av turen.

Etter flere dager med finlesing av kart og lange marsjer, følte vi oss på lag med vidda. Selv om beina begynte å bli slitne og lengtet etter en runde massasje, var det en god følelse å la terrenget styre kursen vår. Det var rett og slett en slags seiersfølelse som var i ferd med å bre seg i kroppen min. Ørret stekt på glør er slettes ingen dårlig middag. Akkompagnert av friske blåbær med fløte og sukker på, gjorde det susen for to slitne sørlendinger. Det ble vår siste middag på Finnmarksvidda, for i det fjerne kunne vi se E6 slynge seg over Sennalandet.

Skepsisen min var nå forvandlet til en slags seiersrus, for vidda var slettes ikke uoverkommelig kost for en spirrevipp fra Sørlandet. De siste kilometerne ut til E6 var rene parademarsjen. Som vanlig viste vidda seg fra sin beste side med sola i ansiktet og vinden i ryggen. Skepsisen hadde tapt. Finnmarksvidda og jeg var på samme lag.

Denne turbeskrivelsen ble publisert på adrenaline.no 21.3.2006.

Flere bilder
Rune har ettersendt en link til flere bilder fra turen.

adrenaline.no får fra tid til annen tilsendt tur-reportasjer av sine lesere, og denne artikkelen er et godt eksempel på dette. Dessverre er dette fortsatt dugnadsarbeid, derfor setter vi stor pris på motatt stoff! Tusen takk til Rune og Jan Petter. Hvis du vil bidra med stoff her på adrenaline.no kan du sende en e-post.