Så skulle det endelig skje; jeg skulle på ski til Jotunheimen. Attpåtil vårskitur! Fra før har jeg vært på Norges to høyeste topper om sommeren, men ski i dette fantastiske landskapet har jeg ikke tenkt på før ganske nylig. Men, de siste årene har skiferdighetene økt betraktelig – så nå var jeg klar! Vi hadde 3 fantastiske dager, og jammen kom vi ikke over 2000 meter en gang også…

Av Lars

Selvfølgelig har du drøssevis av muligheter til å komme over 2000 meter, men der er det ofte tåke. Det var det iallfall de tre dagene vi var i området. Vi prioriterte nedkjøringer, og forholdene var fantastiske. Nysnø hver eneste dag! Vi var der 5.-7. mai 2005. Slik brukte vi dagene:

Dag 1
Starter opp mot Dyrehaugsryggen og Dyrehaugstind (2147 moh), men snur ganske tidlig på grunn av dårlig sikt og sterk vind. Fortsetter i stedet inn Skardstølsbotn – inn til NTK sin hytte under Skagastølstindane. Disse har jeg bare sett ”live” fra Jostedalsbreen før, og det er imponerende å være så nærme.

Været letter litt mens vi lunsjer i le av NTK sin hytte, og vi går vestover. Over høyde 1390, og inn på Dyrehaugsryggen. Fortsetter oppover omtrent til 1700 koten. Da er det såpass tykt at det vil gå utover kjøringen. I etterkant vet jeg ikke om det var så nøye. Selve toppunktet på Dyrehaugsryggen er visstnok rimelig eksponert. Så det er ikke sikkert toppen ville vært aktuell uansett.

Men, vi har fin kjøring ned igjen. Spesielt er de små kollene fra 1200 meter og ned til Turtagrø fantastisk fine. Her er det skikkelig flott kjøreføre denne dagen!

Vi er godt fornøyd med første dag, og bestemmer oss for å tilbringe natten på Turtagrø hotell. Det var ikke dumt. Vi fikk værelse 11 i annekset, og her var det fantastisk utsikt mot Skagastølstindane (de gangene de ikke var i tåka riktignok).

Middagen var veldig god, og kvelden ble tilbrakt foran peisen med klatreblader.

Dag 2
Denne dagen hadde vi Store Soleibotntinden (2083 moh) som mål. Kjørte litt innover bomvegen til Årdal fra Turtagrø (nærmere bestemt til 336 172), og gikk så temmelig rett sydover. Litt stigning i starten, og så flatt og fint. Vi hadde litt problemer med at fellene klabbet. Hadde kommet nysnø i løpet av natten, og denne var ganske fuktig så lavt. Men, dette ga seg snart.

På vei innover så vi noen som gikk opp i østenden av det største vannet i Soleibotnene. Det vurderte vi som vel bratt, så vi gikk heller inn i fra vestsiden av vannet. Så dreide vi nordover inn på ryggen opp mot Soleibotntind. Vi hadde hatt flott vær helt inn hit, men nå kom tåka drivende. Vi hadde en kjapp rast på punkt 1674, før vi fortsatte oppover. Da vi kom opp til ca 1900 meter tyknet det til. Da ble det også mer steinete, og vi snudde.

Rett før punkt 1674 tok vi av der vi så de andre kom opp (i kanten av der breen er merket på kartet). Her fikk vi en FANTASTISK nedkjøring på over 200 høydemeter i flott puddersnø. Helningen var nok opp mot 35 grader på det bratteste, men vi vurderte vårsnøen som trygg. Man bør nok likevel være obs på utglidning her. Iallfall: Den nedfarten kan virkelig anbefales (selv om den må være tung å gå opp uten høye hæler).

Tåka seg innover mer, men vi tok en skikkelig lunsj i bunnen av Soleibotnene for å se om det lettet. Vi kunne godt tenkt oss en gang til ja… Men, det gjorde den ikke, og vi fortsatte tilbake. La kursen litt mer mot vest, for å gå opp på Berdalsfjellet (1443 moh). Her var det veldig hvitt lys, og frisk vind. Med mørke bre-briller så jeg likevel nok til å kunne slippe på litt ned mot bilen. Her er det over 300 høydemeter med flott nedkjøring. Selv om det ser slakt ut på kartet, så er det noen skavler i området. Derfor er det ikke trygt å bare måke på i null sikt…

Tilbake på Turtagrø kom etter hvert sola tilbake, men vi var fornøyd med dagen likevel. Solen hilste vi på balkongen i annekset, og utsikten herfra kan du se som panoramabilde i galleriet.

Middagen var som dagen før upåklagelig, og det ble flere klatreblader. Snakket også litt med Petter (en kompis fra Kristiansand), som sammen med en gjeng hadde vært på Ringstind. Fikk forklart hvordan de hadde gått, og det så ikke umulig ut. Men, de må innom bre, og det er jeg ikke helt komfortabel med enda… Kanskje neste år?

Dag 3
Denne dagen startet vi enda tidligere, og nok en gang var målet en topp på over 2000 meter – Steindalsnosi (2025 moh). Vi begynte med å kjøre Sognefjellsveien østover. Parkerte på østsiden av vann 1248, og gikk rett østover. Hadde flott vær oppover. Vi rundet høyde 1513, og skrådde NV opp siste helling. Denne er bratt på toppen (ca 1900 meter).

I den siste bratta tok jeg av skiene, da de skled like mye ned som jeg kom opp i bautingen. På beina gikk det bra. Helningen her er nok ca 35 grader, og det var ganske forblåst. Da vi rundet over kanten så vi ut på den andre toppen av Steindalsnosi (1936 moh). Denne ligger på slutten av en fantastisk flott egg. Dessverre fikk vi ikke denne utsikten så lenge før tåka kom drivende.

Vi fortsatte likevel til det vi tror var toppen – iallfall var vi over 2000 meter. Da var sikten nede i 20-30 meter. Det er ikke så veldig koselig når en vet at stupet i nord går rett ned en del hundre meter…

Derfor fulgte vi våre egne spor tilbake til bratthenget på 1900 meter omtrent. Her tetnet det helt til, og vi gravde en liten grop mot vinden. Tok frem Jervenduk, termos og mat. Her skulle det ventes på god sikt. Kjøreforholdene ellers var nemlig helt fantastiske. Bortsett fra de 20-30 metrene helt øverst, var det fantastisk nysnø hele veien.

Den første timen med venting gikk veldig greit. Den andre var litt lenger. Da vi skulle begynne på den 3. timen dukket Morten fra Oslo opp av tåka. Han hadde fulgt våre spor slavisk, og var glad for å finne andre. Tiden gikk litt fortere når vi var en til.

Etter hvert tok vi fatt på nedfarten. I begynnelsen fulgte vi bare egne spor. Da vi kom til bratthenget skled vi ned litt sidelengs, for å ikke komme for langt unna sporet. Særlig er det stor skavler på venstre side her. Plutselig dukket det tre til opp i tåka! De var veldig klare for å komme opp, og rimelig takknemlige når vi sa at de øyeblikkelig var ferdig med bratthenget.

Så sto vi der da, med bakenden av skia plantet inn i det bratte henget. Vi vår nå kommet så langt ned at nysnøen dominerte. Så sto vi der og ventet. Morten fortalte om klatring på Storen og Skagastølstraversen. Jeg fortalte om klatrehistorie fra Kristiansand. Så gikk det vel en halvtime til. Plutselig så jeg 70-100 meter nedover. Skrek til de andre at vi må peise på. Morten kom som ei kule, og var plutselig hundre meter nedenfor. Vi fulgte på – dette øyeblikket skulle utnyttes. En liten pause halvveis, og så full fart ned til vannet i bunnen. Vi hadde så god fart at det var bare noen få stavtak som trengtes fram til 1400 koten. Herfra så vi bilen, men også at en DIGER skydott var på vei innover. Det ble derfor ikke tid til noen hvil, men vi kastet oss inn i nydelige løssnøsvinger ned mot bilen. Akkurat i det vi stoppet på brøytekanten satte det i gang. Vinden økte, føyka sto og nysnøen lavet ned i store filler! Jammen hadde vi hatt griseflaks – som fikk denne nedfarten!!!

Lettere euforiske satte vi kursen østover. På Krossbu var det sommerstemning og knallblå himmel. Men, vi hadde tenkt oss videre – til Loftet (2170). Det var ikke så veldig sannsynlig – vi visste det – for klokken nærmet seg allerede 17. Da vi kom frem lå hele lia badet i sol. Vi parkerte litt bortenfor Jotunheimen Fjellstue, og gikk opp mellom de to vannene. Her var det knallhardt, med 2-3 cm nysnø oppå. Med andre ord fantastiske kjøreforhold. Kroppen min var ikke helt i lage i begynnelsen, men da vi passerte 1300 meter begynte det å gå seg til. Da vi kom opp til den slake sletta mot sydvest, var alt bare deilig. Solen skinte, vinden hadde gitt seg og utsikten var helt fantastisk! Etter hvert dreide vi av rett sør, og nå ble det bratt. Mange hadde kjørt ned her, og det var nydelige kjøreforhold. Vi bautet oss opp i den nydelige sola, og snart passerte vi kanten på 1600 meter.

Her holdt vi et kort ferdråd. Klokka tilsa ikke at vi skulle gå videre mot Loftet. I stedet gikk vi nordøstover – ut til Veslloftet (1630 moh). Her tok vi et fantastisk panorama (270 grader), som du kan se i billedgalleriet oppe til høyre.

Kjøringen ned igjen var helt fantastisk, og vi fikk flere gode bilder. Jeg har syntes bratte nedkjøringer har vært skummelt før, men hvis det er skikkelig underlag kan jeg nå stå iallfall 30-35 grader. Det ga en skikkelig boost i selvtilliten. Jeg er klar for nye toppturer!!!

Vi var nede ved bilen litt over 20, og rakk akkurat en kattevask før sola rant. Så bar det nedover til Røisheim. Der var det lukket selskap, men vi fortsatte til Fossheim. Her hadde de mulighet til å servere oss, og vi fikk en helt utrolig deilig 3-retters med oss – før vi satte snuta sørover!

We will be back!

Denne turbeskrivelsen ble publisert på adrenaline.no 12.5.2005

Kart
Vi brukte lilla turkart for ”Jotunheimen Vest” (best.nr. 2505) på mesteparten av turen. Hvis du trenger noen få hundremeter vest i bunnen av Soleibotntind, så må du også ha ”Hurrungane” (Blad 1517 IV. Best. Nr. 489)

Linker

Turtagrø hotell
Selv om stedet brente ned for litt siden, så er det fremdeles mye historie her. Annekset kan virkelig anbefales – det samme kan fjellbiblioteket.

Fjellforum.net
Her finner du mange aktive debattanter som er lommekjent i Jotunheimen. Noen av dem bor også nå nærme at de kan fortelle om snøforhold og lignende.

Fossheim hotell
Her snakker vi god mat...