Etter å ha gått over Jostedalsbreen i 2001 i pinsen, var vi denne gangen klar for Norges sydligste bre: Folgefonna. Prosjekt Villmark (PV) arrangerte også denne turen. Planen var å gå hele breen på langs, men dårlige snøforhold gjorde at vi konsentrerte oss om Sydfonna. Dermed startet turen i Sunndal, og vi kom ned i Rosendal. Under hele turen var det sol og atter sol…

Av Lars

Nå er det ikke helt korrekt å si at vi startet i Sunndal. Jeg kom med ei venninne, Kari, fra Kristiansand. Det er ganske nøyaktig 385 kilometer å kjøre, via Hovden – Haukeli og Odda. Den nye tunnelen under breen gjør at vi sparer en del tid fra Odda til Rosendal. Været var himmelsk, og det var ganske slitsomt å kjøre bil med ødelagt varmeapparat. Om vinteren er det greit, det blåser nemlig bare varmt…

Vi kjørte forbi Sunndal, og sørvest til Rosendal. Her ble det litt påfyll av kalorier, før bussen tok oss til Sunndal kl 19 på fredagen. På bussen traff vi Ingebjørg, som viste seg å være turleder II på denne ferden over Folgefonna. Hun hadde vært ved Nordfjord FHS i to år, på samme måte som den andre turlederen: Tore. Han var også turleder i 2001 på vår ferd over Jostedalsbreen, og har vært med i PV i flere år.

Utover kvelden dukket det opp tre stykker fra Stavanger: Ole Petter, Yngve og Laila. Da Tore kom utpå kvelden hadde han med seg Kamilla og Birgitte. Dermed fikk både Ingebjørg, Kari og jeg (Lars) selskap utover kvelden.

Middagen ble tilberedt på brenner for å se at alt var med, og en ekstra pose med Real Turmat gikk rett ned. Utrolig enkel, men kraftfull mat. Undertegnede skulle gå på frokostblanding med frukt tilsatt varmt vann til frokost. Lunsjene besto av havrebomber og fløtemysost, og middagene var fra Real Turmat. I tillegg hadde jeg med ganske mye ”ADHD-bomber” (også kalt Snickers-kake) og en pose med kokesjokolade, chilinøtter og rosiner.

ADHD-bombene trenger kanskje en nærmere forklaring. Disse fant jeg oppskrift på i et hefte fra Øytun FHS. Flere av dere har sikkert lagt merke til at vi har pulisert disse oppskriftene her på adrenaline.no. Kaken består av sirup, sukker, kokos og peanøttsmør som smeltes i en kjele. Deretter knuser man Corn Flakes oppi, og former deigen til et en-to centimeter tykt lag i en boks. Prikken over i’en er et lokk av smeltet kokesjokolade på toppen (gjerne med litt delfia-fett). Sette i fryser. Skjær i ferdige stykker å ha med på tur. Kaka er usedvanlig kvalm og mektig uten mye fysisk aktivitet i kroppen. Etter 8-10 timer på ski med tung sekk er den himmelsk som dessert! Takk til Øytun FHS for denne!

På morgenen kom de siste: Torbjørn og Kristin fra Jølster og omegn, som hadde startet tidlig fra Bergen der de bor til vanlig. Til sammen var vi 11 stykker som skulle være med, og vi fant tonen fort. Klokken 9 på lørdagen var vi ferdige til å starte vår vandring innover Bondhusdalen. Å slå leir hadde gått helt etter boka, og det er et godt tegn. Her var det turvante mennesker. De som ikke hadde gått med ski på sekken før, hjalp de andre. Vi visste vi ville gå en del til fots, og alle hadde med lette joggesko i tillegg til skistøvler. Skistøvler tar mye plass i sekken, men dette kan løses ved å sette skoene i skibindingen når du går med skia på sekken (takk til Stian i KOT-U for tips om dette).

Innover Bondhusdalen langs Bondhuselva er det usedvanlig vakkert. Vi skulle gå Keiservegen opp til breen. Veien er oppkalt etter keiser Wilhelm, men han skal visstnok ikke ha gått her selv. Derimot har han overnattet på pensjonatet nede ved Maurangsfjorden: Sunndal pensjonat.

Keiservegen tar oss fra grusvegen i bunnen av dalen, og gjennom hele skogen. Stien er flott, og det er ingen problemer med å gå der med ski på sekken. Hjertepumpa går, og det gjør ingenting at det er litt overskyet og tåket fra morgenen av. Like før vi går opp over tregrensa har vi lunsj, og vi får litt info om Keiservegen av Ingebjørg.

Over tregrensa forsvinner tåke og skyer, og det er ikke lenger svalende skygge. Slik holder det seg helt til vi er ferdige på mandag – så har jeg røpt det allerede. I samme slengen kan jeg vel avsløre at det ikke gjorde noen ting!!! Vi brukte MYE solkrem på turen, og etter hvert en del sinksalve…

På et sted med fin utsikt tar vi en lang rast. Vi presenterer oss litt mer for hverandre, og jeg får lov til å starte rundene med ”Ord for dagen”. Jeg benytter da anledningen til å lese et dikt som jeg har skrevet:

Galleri
Det blir jo ikke noen skikkelig turhistorie uten et ordentlig billedgalleri. Denne helgen tok jeg hele 250 bilder, og 97 av dem finner du i dette galleriet. En del av de andre inngår i panoramaene på denne siden.

Torbjørn har laget sitt EGET GALLERI fra turen.

Ole Petter har sendt oss sine bilder fra turen, og de finner du her. (kommer)

Deltakere:
Fra PV: Tore og Ingebjørg. De hadde med seg: Ole Petter, Laila, Yngve, Torbjørn, Kristin, Kamilla, Birgitte, Kari og Lars.

Hyttene på Folgefonna
Holmaskjer – 1555moh
Selvbetjent – 20 senger. Drives av Odda/Ullensvang Turlag. Bygget i 1989.
Breidablikk – 1322moh
Ubetjent – 4 senger. Byggeår 1890.
Fonnabu – 1450moh
Selvbetjent – 27 senger.

Mer informasjon om hyttene finner på sidene til Den Norske Turistforening, DNT.

Vi brukte ingen av hyttene, da det er noe helt eget med å ligge i telt. Kunne slå leir akkurat der man vil. Men, det er en grei sikkerhet å ha hyttene i nærheten.

Å sette spor....
Vi følger alle et spor gjennom livet.
Noen følger 4-felts motorvei, andre følger sin egen sti.
Noen ganger er det flatt og fint, andre ganger kupert og kronglete.
Noen spor er gode, andre vonde.
Alle sporene preger vårt liv.
Glede, sorg, forelskelse og angst er alle sammen deltagere på livets vei.
På stranda, i gjørma og på snøen kan vi følge andres spor.
Det er ikke så lett.
Enten er vi for små, og det blir for langt mellom skrittene.
Eller vi er for store, og passer ikke inn i sporene.
Noen spor er tunge, med dype avtrykk.
Andre er lette, nesten usynlige.
Alle er vi forskjellige, og lager forskjellige spor.
Noen spor kunne vi vært foruten.
Andre spor er vi stolte av.
Alle er de deler av våre liv.
Vi kan ikke gå de på nytt, men vi kan endre retning.
Holde oss til de sporene vi er stolte av – som er våre egne.
Endre kursen på de spor vi kunne vært foruten.
Det er vårt liv.
Våre spor.
Derfor;
Sett spor!
Dine spor!

Da vi kommer til Breidablikk har vi flott utsikt utover breen, og vi benytter anledningen til å ta litt bilder. Så fortsetter vi videre til Fonnabu, og noen av oss går over punktet 1454, som er 4 meter høyere enn Fonnabu. Herfra er det flott utsikt bort til Fonnabu. På Fonnabu er det en del folk, og vi er glad for at overnatting skal være i telt. Vi fyller flaskene med vann nedenfor Fonnabu, og får en ganske bratt nedstigning til breen. Det er ikke oppsprukket, og vi har derfor ikke tau. Klokka er snart 7, og vi har vært på tur i nesten 10 timer. Vi finner leirplass øst sør-øst for Fonnabu inne på breen. På et ganske flatt område vest for høyde 1662.

Her nyter vi en god middag, og får en flott solnedgang. Jeg rekker også en tur opp til platået litt nord for 1662. Helt alene. Klar himmel, og hvit snø. Uten lue og votter klokken 9 om kvelden. Ullgenser på overkroppen. Varmt, godt og vindstille. Eneste bruddet i harmonien er scooterspor på kryss og tvers over platået. Skulle likt å vite hva slags dispensasjon disse scooterne har kjørt på. Heldigvis møter jeg ingen. (For en mer detaljert beskrivelse av mitt syn på scootertrafikk henvises du til artikkelen ”Motorferdsel på viddene”.)

Vel tilbake i leiren koser vi oss med solnedgangen og litt knuter. Ole Petter blir denne kvelden innehaver av ”hollandsk pålestikk”, og muligens husker han den enda…

Undertegnede prøver seg med å ligge rett på breen, men tusler inn i teltet i 03-tida. Da har vinden dreid 90 grader, og jeg får den rett i siden på soveposen. På vei inn i teltet kan jeg nyte en burgunder-rød himmel. Himmelen blir nemlig aldri helt mørk på denne tiden av året, og jeg så kun en stjerne denne natta. Selv om himmelen var helt klar.

Om morgenen fulgte vi vanlig frokoststell, og gjorde oss klar for en tur til Holmaskjer. Ingebjørg har ”Ord for dagen”, og ligner sola med Gud. Oppakningen lot vi ligge igjen i leiren, og med ingen eller veldig lett sekk gikk vi nordøst mot Holmaskjer. Hytta ligger på et skjær i Folgefonna, og ca 4 km fra der vi slo leir. Fra Holmaskjer var det flott utsikt, og jeg prøvde å sette sammen ett panorama herfra. Tore benyttet anledningen til å fortelle litt om Folgefonna mens vi satt der i sola.

På vei tilbake gikk de fleste over punktet 1682, mens Kari og jeg skrådde rett tilbake til leiren. Her ble det lunsj og klargjøring av oppakning. Så satte vi kursen rimelig rett sørover, for etter hvert og dreie mer mot vest. Målet for dagen var å komme av breen ved høyde 1355. Men på veien skulle vi oppleve mye fint. Blant annet var det et stille kvarter. Alle gikk litt fra hverandre, og ble alene med egne tanker. Stillheten var formidabel, og fargene var kun sjatteringer av blått og hvitt. Nydelig…

Etterpå bød Ingebjørg på potetgull og taco-dip. Nesten som en slags nattverd… Da det var slutt på potetgullet, gikk vi over til å dippe Digestive-kjeks med sjokolade og karamell. Ganske spesielt…

Avkjøring av breen gikk helt uproblematisk. Ingen sprekker var synlige, og vi kunne følge mange som hadde kjørt ned samme dag. En del spreke nedkjøringer var det, og flere i følget fikk seg noen gode tryn. Første leirsted ble ikke funnet verdig, men så kom vi til et sted der det var sol, vann og utsyn. Det ble vedtatt, og klokken var da litt over 7. Nok en gang hadde vi hatt en lang og fin dag på tur!

Middagen var Real igjen, og etter litt samtale gikk jeg tidlig til sengs. Denne gangen i litt sørvendt lyng. Derfra så jeg solen gå ned over Bjørndalstindane. Det var et nydelig skue. Søvnen var litt til og fra, helt til jeg fant ut hvordan jeg skulle ha stenene under liggeunderlaget…

Morgenen etterpå var vi raskt klare. Etter at Ingebjørg hadde hatt ”Ord for dagen” som handlet om utsyn, fortsatte vi videre nedover. En del finnavigering for å finne de rette snørennene. Ferden gikk via Gråsåta på 1150 moh. Heldigvis hadde Tore vært på samme sted for 3 uker siden, og geleidet oss helt greit ned til 900 meter. Her måtte vi av med skiene.

Så bar det faktisk oppover igjen til fots. Vi skulle over eggen som har Rusta på 951 moh i øst, og så videre 3-4 km på denne til Volarusta på 895 moh. Her ble det lunsj i bar overkropp, med nydelig utsikt til Muradalen. Tore ledet den offisielle avslutningen og evalueringen av turen, før undertegnede fikk lov til å slutte av med følgende selvlagte bønn:

Bønn for naturLIVET

Kjære far!
Hjelp oss til å se vår sårbarhet.
Velsign oss med ydmykhet,
overfor naturen, og
overfor andre mennesker.

Hjelp oss å sette pris på ditt skaperverk.
Velsign oss med gode naturmøter,
i all slags vær,
i all slags terreng, og
i alle årstider.

Hjelp oss å ta vare på mangfoldigheten.
Velsign oss med visdom, slik at vi;
tar vare på dyr og planter, og
forvalter skaperverket ut fra at alt har egenverdi.

Hjelp oss å se det unike i våre medmennesker.
Velsign oss med flotte menneskemøter, slik at vi kan
dele sorger og gleder,
kjenne fellesskapet, og
nyte samtalen.

Hjelp oss å veilede.
Velsign oss med vei-glede underveis, slik at vi kan være
gode medvandrere,
inspirere, og
endre.

Hjelp oss ut av mammons fangarmer.
Velsign oss med fred og ro, slik at vi unngår
det kommersielle kaoset,
at tingene tar oss, og
markedets marsjfart.

Hjelp oss med uro, rastløshet og angst.
Velsign oss med trygghet, slik at vi kan
nyte stillheten, og
se lyset i mørket.

Hjelp oss til å se vår styrke.
Velsign oss med mot og kraft, slik at
vi bekymrer oss mindre, og
handler mer.

Hjelp oss å tro på kjærligheten.
Velsign oss med tillit og håp, slik at vi
tør å leve i kjærlighet;
Til oss selv
Til andre, og
Til DEG.

Hjelp oss å leve et rikt liv med enkle midler.
Velsign oss med;
GLEDE
GLØD, og
GALSKAP
AMEN

"Mennesket er prikken over i'en i Guds skaperverk, men uten streken blir prikken fort et punktum."

Lars Verket 2004

Sørvest for Prestavatnet går det en foss fra vannet og ned i Muradalen. Vi går ned langs fossen, og er glad for å ha skistavene til støtte. Til tider er det veldig bratt, og flere steder er det montert rekkverk av kjetting for å holde i. Ett sted er det til og med montert tretrinn til å stå på.

Nedover dalen blir det bare frodigere og frodigere. Grønnfargen er så full av liv. Det er VÅR! Faktisk er det kontrastene som sitter igjen etter en sånn tur. Hvit snø i alle retninger, som så blir etterfulgt av sprutende og frodig grønnfarge overalt. Varmen nedover blir mer og mer trykkende. Temperaturen øker som kjent med 0,7-1 grad for hver 100m nedover. Derfor er de fleste rimelig klare for en dukkert når vi er nede ved veien. Drosja vi bestilte for utkjøring fra Volarusta (det er det eneste stedet med mobildekning) kommer først om 40 minutter. Bading blir dermed et naturlig tidsfordriv, og det er hektisk aktivitet i elva. Utrolig deilig, og veldig avkjølende.

Vi kommer til Rosendal kl 5, men må dessverre bare fortsette hjemturen. Hvis du har tid kan Baroniet helt klart være verdt et besøk. Jeg skal videre med fly til Tromsø tidlig dagen etter, og Kari og jeg fortsetter raskeste vei hjem etter avskjed med de andre. Vi er i Kristiansand litt før midnatt, og er enige om at det har vært en flott og annerledes pinsefeiring.

Takk til: Prosjekt Villmark for nok en flott tur, og til Kari som kom på idéen om å gå over Folgefonna i pinsen.

Denne turhistorien ble publisert på adrenaline.no 14.6.2004