2.6.2001
Dårlig vær i luftige omgivelser

Vi våkner til snøvær og tåke, altså ingen endring fra kvelden før. Nå skal de innrømmes at vinden har løyet, og Tore påstår at sikten var grei når han var ute klokka seks. Da var det ikke så mange av oss som var tilsnakkendes, så det fikk vi ikke nyte godt av…

Lisbeth lager havregrøt i teltet vårt, og viser at dette har hun gjort før. Kroppen er faktisk ikke så verst, og med litt varm mat er humøret på vei opp!

Rimelig nedsnødd i forteltetVi bryter leir, og rister teltet så godt vi kan. Natten har nemlig satt sitt preg på teltet - rimelig hvitt. I mangel av stormmatter på teltet var også det meste av tingene i forteltet hvite, men det er jo bare å riste av!

Tåka ligger tett, og undertegnede er glad han ikke skal være guide i dag. Da hadde det nok blitt en dag værfast gitt. Men, gutta boys - Jon Erik og Tore, kliner til med kompasskurs og legger av gårde. De får god hjelp av noen skikkelig turvante trøndere. Dermed føler jeg meg i gode hender, og fokuserer all energi på å holde meg rimelig varm - og ikke miste reisefølge. Det skal vise seg å gå veldig bra!

Terrenget er rimelig kupert fram til Bings Brekuppel. Løypevalget her er ganske luftig, og vi kan skimte en diger sprekk nedenfor oss. Noen ganger kan det kanskje være en fordel at sikten ikke er så god, så er det bare å fokusere på neste skritt. Ingen fantastisk utsikt som konkurrerer om oppmerksomheten! Det er nemlig flere ganger på veien videre at vi aner at "her er det bratt", men med under 50 meter sikt blir det plutselig ikke så farlig lenger…

Lunsj i sne og tåkeVi tar lunsj et sted det er ganske godt ly, men Adam og Eva var ikke så lenge i paradis. Lurte lenge på om jeg skulle ha med Jervenduken, og under denne lunsjen var den dypt savnet. Likevel er jeg glad jeg slapp de 900 grammene på vei opp til Skålatårnet. Vinterfriluftsliv er en kamp mellom komfort og vekt - i enda større grad enn sommerfriluftslivet!

Lunsjen avsluttes med at vi stiller i sirkel og gir en kortversjon av hvem vi er. Utrolig mangfoldig og flott gjeng. Undertegnede føler en dyp takknemlighet over å få være en del av dette fellesskapet! Deretter fortsetter vi i snøkavet - på kompasskurs. Slik forløper resten av marsjen denne dagen også. Opp og ned. På kompasskurs.

Marsjen denne dagen avsluttes med NED. Bakken ned til kåpevannet der vi skal overnatte er nemlig bratt. Veldig bratt mener noen av oss. Med så dårlig sikt, og nullføre er bakken en prøvelse. Noen av turdeltagerne får allerede her tilnavn - derav "Marit Kamikaze" er et av de morsomste. Den eneste dansken i følge, Eske, viser seg - utrolig nok! - å være den beste på ski. Moral: Ikke sku hunden på hårene!

Våt gjeng...Med snøslaps og litt fall i "Mørdarebakken", er det en relativt våt gjeng som ankommer Kåpevatnet. Det var meningen at vi skulle gå opp brattbakkene denne dagen også, men vi har allerede vært på farten i over 9 timer - så ingen snakker mer om det…

Det blir ingen levegg på teltet i kveld, men fester tre barduner i isøksen. Fiffig triks! Vi sparer også litt tid på at det på Kåpevatnet er åpent vann. Så slipper vi å smelte snø. Utrolig hvor godt sånn fjellvann smaker. Det er jo ikke allverdens temperatur, så det blir ikke så mye en drikker i slengen….

Så gyver undertegnede løs på toalettkonstruksjonen for natten. Kommer litt skjevt ut med hullene, og da kommer Maria Turlederassist for å hjelpe til.

Maria er nesten en hel historie i seg selv. Hun og Tore er nemlig de eneste i følge som ser ut som om de kan gå til Dovre faller. Tore har jo gått på tvers av Grønland, så han har jo nesten bevist det allerede. Maria skal nok få sine turer hun også. Undertegnede har iallfall ikke sett noe hunkjønn behandle en 110-liters sekk som en dagstursekk før. Denne jenta er sterk gutter!

Med et slikt selskap i dogravingen var det jo ingen problemer. Undertegnede tok seg av leveggen, mens Maria ordnet hull på de riktige stedene - og solid fotstøtte. Så viser det seg at det er overvann under snøen, og vi kan juble ut til følget at det nå er vannklosett i leiren. Det skaper høy stemning i en trøtt gjeng!

Det blir Real Turmat til middag igjen - nok en pasta. Yttertøyet volder litt problemer. Etter litt konferering med Tore og Eske, lar jeg anorakken være igjen i ytterteltet, mens nikkersen legges mellom soveposen og liggeunderlaget i beinenden. Det blir uansett en våt start på morgendagen. Nullføre er noe dritt - men blir iallfall en erfaring rikere!

Dagen avsluttes med at Jon Erik kommer på evalueringsbesøk i teltet. Jeg sier: "Aldri har jeg følt å ha opplevd så mye ved å ha sett så lite!" Dette er vel egentlig ganske beskrivende for dagens forløp. De visulle opplevelsene var hvite og homogene, mens det fysiske slitet og fornemmelsen av vilt terreng satt i kroppen. Fremdeles like utrolig at vi skriver juni. Dreit litt på draget senere i dag, da jeg sa: "Maria og Tore ser ut som om de kan gå helt til påske." Det er jo faktisk ganske lenge til når vi er i juni, men kroppen er innstilt på februar/mars i dette været…

Soveutstyret er tørt, og det skal ikke store overtalelsen til for å la seg forlede inn i drømmeland!

Neste dag.


Dette dagboknotatet ble publisert på adrenaline.no 19.6.2001

Dagens rute:
Skålabreen - Tinderekka - Kåpevatnet

Billedgalleri fra dag 2