Partnerbytte

Inger-Ann er fortsatt ikke bra i beina, og ønsker ikke å fortsette riktig enda. Jeg derimot, begynner å bli utålmodig og har lyst til å komme i gang. Vi bestemmer oss for å splitte opp. Inger-Ann blir igjen i Nasbinals, og skal ta bil til Golinhac. Der skal vi møtes om 4 dager, og fortsette sammen. Evelyne ønsker også å fortsette, så da vi starter opp morgenen 26. mai, har vi hatt total omrokkering på parene.

Inger-Ann og Angela, utstyrt med ei lita ordbok som eneste hjelp, holder hverandre med selskap og skal ta bil sammen til Golinhac.

Inger-Ann må hjelpe Angela som er enda dårligere til beins enn henne. Det blir mange morsomme episoder de neste dagene, og man lærer fort at selv ordbøker har sine begrensninger.

I mellomtiden legger jeg og Evelyne ut på tur. Vi går 17 km den dagen til en liten landsby som heter Saint Chély d'Aubrac. Her møter vi igjen Pierre fra Nasbinals, og han lager middag til oss. Dette er mitt første møte med typisk fransk mat. Først spiser vi salat av tomat, løk og avacado. Så skal vi ha biff, kun biff. Jeg tygger og svelger hardt før vi går over til stekte poteter. Så spiser vi fruktsalat til dessert. Og SÅ kommer osten… Her spises det ost til alle døgnets tider; bløte, harde, sure, med muggel… Som en kjent person en gang sa: "Hvordan kan man bli enige om noe som helst i et land som har over 450 sorter ost?"

Jeg merker fort at jeg og Evelyne er ganske forskjellige. Vi har også forskjellige oppfatninger av det å være pilegrim. Hun er katolikk, og ønsker å bli en bedre troende. Jeg bare er der.

Vi besøker kirker på veien, men jeg følger ikke Evelynes eksempel med å korse meg og knele når jeg går inn og ut av gudshuset. Jeg prøver å forklare at det ikke er vanlig i protestantiske land med slikt, men hun synes det virker litt rart.

Langs pilegrimsruta er det også satt opp kors eller steinfigurer, og hver gang vi passerer et, plukker vi en stein som vi legger ved foten. Dette har pilegrimmer gjort i århundrer for å be om lykke på reisa. Dette er en tradisjon vi følger helt til Santiago.

De neste dagene regner det, og i tillegg viser guidebøkene feil angående kilometer. Vi ender opp med å gå mye lenger enn planlagt, og er ganske slitne når vi kommer fram. Ingenting er så drepende på motivasjonen som å oppdage at dette ikke var stedet du skulle til, men at det er minst 2 timers marsj unna. Jeg fryser og lengter etter et varmt bad.

Litt vått...I Estaing overnatter vi i et omgjort fengsel, og spiser middag sammen med Pierre igjen. Franske matvaner roter til magen min, og je føler meg litt i ulage når jeg kryper til køys for natta.

Vi når Golinhac 29. mai. Jeg gleder meg til å treffe Inger-Ann igjen. Evelyne er hyggelig, men det er ikke henne jeg har planlagt å gå sammen med. Det viser seg at Angela må reise hjem, hun klarer fortsatt ikke å gå. Vi tilbyr Evelyne å fortsette med oss, hun blir veldig glad for hun tror nå at reisen er over for hennes del. Inger-Ann føler seg i god form, selv om hun fortsatt har noen små sår igjen.

30. mai går vi alle tre videre i regnet. Etter bare et par timer får Inger-Ann vondt i beina igjen, og vi stopper i en landsby for å drikke noe varmt. Hun har store byller på beina, og prøver å lappe dem så godt hun kan. Jean Claude, en nederlender, låner henne noen nye strømper for å se om det kan hjelpe. Det gjør det ikke, og det blir en fryktelig lang tur.

Vi prøver å legge nødplaner på hva vi skal gjøre. Vi er deppa begge to, det var jo ikke slik det skulle bli. På et punkt sier Inger-Ann at det føles som å skli i sitt eget skinn når hun går. Senere viser det seg at det er akkurat det hun har gjort. Vi kommer fram til Conques på ettermiddagen, og får rom i munkeklosteret. Her får vi hjelp av en engelsk munk og av ei dame som heter Laila. Hun er frivillig hjelper, og står på for oss. En lege kommer til klosteret, men etter å ha stelt den ene foten til Inger-Ann sier hun stopp. Beina er så fylt med digre blemmer med blod og store kjøttsår, at hun vil ikke mer. Huden under fotsålene henger laust ned, og det er få som klarer å se på dem uten å undres hvordan det var mulig å gå over 20 km i en sånn tilstand.

Den kvelden spiser vi middag sammen med alle de andre pilegrimmene, og det er en veldig spesiell opplevelse å være samlet under slike forhold. Vi får fantastisk god mat, og vi er glade for at det vær her det skulle ende, og ikke oppe på fjellet i en forlatt landsby. Conques er en historisk by som fortsatt ser ut som den gjorde for flere hundre år siden. Masse turister kommer dit for å oppleve byen og katedralen fra det 8. århundre. Den er reist til minne om en kvinnelig martyr som sies å utrette mirakler ved en vannkilde i fjellet.

Legg merke til beinet....Inger-Ann bestemmer seg for å dra hjem. Nok får være nok, det er måte på hvor mye tid og penger som skal kastes bort på å ha det vondt. Hun må på sykehuset dagen etter, og vi blir kjørt dit av et fransk ektepar som snakker litt engelsk. De blir med inn på legekontoret. På det meste er det Inger-Ann, meg, ekteparet, legen, 2 sykepleiere og en legesekretær inne på det lille rommet. Det prates intenst på alle kanter, og til slutt må vi bare le. Vi skjønner ingenting, hele situasjonen er absurd. Inger-Ann får gåforbud i en måned.

Torsdag 1. juni, kl 05:45, kommer taxien og henter Inger-Ann. Forsikringa dekker hjemreisa. Det er trist å se bilen kjøre av sted. Jeg går og dusjer - og ender opp med å grine der jeg står alene i den digre dusjsalen. Jeg føler meg så innmari oppgitt og sliten etter alt som har vært. Og så har jeg dårlig samvittighet for at jeg også føler lettelse for at hun har reist hjem. Jeg skulle så gjerne fortsatt sammen med henne, men nå vet jeg at hun er på vei hjem til leger som kan hjelpe henne. Men, jeg vet også hvor mye Inger-Ann ønsket å gjennomføre denne reisen, og det er hovedgrunnen for at jeg nå finner meg selv gråtende denne tidlige morgenen.

Neste kapittel


Dette reisebrevet ble publisert på adrenaline.no i mai 2001