På vei

"Jeg skal møte Inger-Ann på flyplassen i Lyon, og sammen skal vi ta toget videre til Le Puy. Sitter på flyplassen i Frankfürt, tida går fryktelig sakte. Jeg har sett flere ganger på klokka. Er den riktig? Har jeg riktig tid? Er jeg på rett sted på flyplassen, eller er jeg helt bortkommen? Jeg vet jo at det er riktig, men … man vet jo aldri."
Dagboknotat, 19. mai, kl 15.23

Jeg ser Inger-Ann vinke mot meg gjennom vinduene i ankomsthallen i Lyon. Det er godt å være 2 i et helt fremmed land med et språk vi ikke snakker.

Vi kommer oss etter mye om og men på et tog til Le Puy. I kupéen vår er det full fest med mange franske menn som er ivrig etter å få i gang en samtale og å spandere drikke på oss. Vi er lure jenter og takker nei.

Framme i Le Puy får vi hjelp av en halvfull, tannløs franskmann til å finne et nattåpent hotell, og det er to slitne jenter som kryper till køys etter midnatt. Fra hotellrommet ser vi rett opp hvor Jomfruen står og passer på alle i byen. Sovner fort, i morgen er det tid for å se seg om.

… og så vi som ikke snakker fransk…

Dagen etter benyttes til å se nærmere på Le Puy, og vi vandrer gatelangs i timevis.

Vi besøker katedralen, og finner senere ut at det er pilegrimsmesse med velsignelse av nyankomne pilegrimmer der den søndagen vi starter. Men vi fikk iallfall vårt Credencial, pilegrimspasset, og er klar til å starte reisen.

Tidlig på morgenen 21. mai legger vi i vei. Vi er ved godt mot - og går nesten feil i første veikryss. Heldigvis blir vi ledet i riktig retning av en gjeng godt voksne pilegrimmer. Vi bestemmer oss for å følge etter dem. Men, de skal bare til nærmeste frokostkafé, så fra nå av står vi på egne bein. Vi finner pilegrimsmerkene, så da er det bare å kaste seg ut i det.

Vi har bestemt oss for å starte forsikti. I dag skal vi bare gå 15 km, til et lite sted som heter Montbonnet.

Etter en stund begynner Inger-Ann å få vondt i beina. Vi har fulgt rådene om å tape beina med sportstape for å unngå gnagsår, men det ser ikke ut som vi unngår dem helt likevel.

Vi finner herberget, ankommer som de første den dagen. Det er mye kaldere enn vi var forespeilet, og vi fryser og hakker tenner. Legger oss nedpå og prøver å få varmen. Etter ei tid fylles det opp, vi er plutselig nesten 20 stk. Jeg og Inger-Ann koker rett-i-koppen-suppe, lenge leve Knorr - og etter å ha lett overalt finner vi nok ved til å fyre opp i peisen. Det er kaldt når vi legger oss, og jeg lurer på om vi skal fryse hele turen. Inger-Ann lappet beina så godt som mulig før vi la oss, og det ser bedre ut.

Det er 22. mai, og denne dagen skal bli et slit. Tidvis går stien rett opp og ned fjellsidene, og det sliter veldig på beina våre. Spesielt Inger-Ann har mye vondt, og det er fortvilende å se på henne der hun prøver å bite tennene sammen. De siste kilometrene før vi ankommer Saugues er spesielt harde - for henne siden hun har store smerter, for meg siden jeg ikke kan gjøre noe til eller fra.

Vi kommer fram til pilegrimsherberget, og etter å ha spist og dusjet er det tid for å fikse beina til Inger-Ann. Det viser seg fort at her er det ikke mye å fikse på, her er det bare hvile som kan hjelpe. Det viser seg nemlig at blemmer og kjøttsår, mest sannsynlig fra sportstapen, er alt vi ser på beina hennes. Det følger masse hud med når tapen rives av, og jeg skjønner kjapt at jeg ikke egner meg som sykesøster for slikt.

Den natta sover vi ikke godt.

Neste morgen, 23. mai, haiker vi med Jean Philippe. Han kjører pilegrimmer og bagasje mellom stedene, og han har tilbudt å kjøre oss for 300FF.

Spennende biltur, bilen er gammel og veiene smale og dårlige. Men vi kommer fram til Nasbinals i god behold.

I Nasbinals bor vi første natta på hotell. Så flytter vi over til et kjempeflott herberge hvor vertinnen er som en engel. Hun passer på oss, og fikser og ordner for to stakkars bortkomne jenter fra Norge. Hun snakker ikke et ord engelsk, men klarer likevel å forstå våre behov. Hun er uerstattelig for oss.

På herberget treffer vi også franske Evelyne og Angela. Vi tipper først at de er mor og datter, men det viser seg at de er venninner.

Angela har også problemer med beina sine, hun kan nesten ikke gå pga en kraftig senestrekk. Siden vi fire er de som har bodd lengst på herberget, får vi god kontakt med hverandre. De snakker ikke engelsk, vi snakker ikke fransk. Men, med en god porsjon kroppsspråk, ordbøker og gjetting, klarer vi å føre en slags samtale.

Neste kapittel

Dette reisebrevet ble publisert på adrenaline.no i mai 2001