Tilbake i tosomheten

Vi har holdt sammen med Philippe i flere uker, men nå er det tid for å si farvel. Philippe har ikke noe tidspress for å nå til Santiago. Det har jeg, for jeg skal møte Inger-Ann der, og sammen skal vi dra til Sveits. Derfor splitter vi opp, og jeg og Evelyne tar buss 80 km lengre fram til Carrion de los Condes. Vi vinker til Philippe når bussen passerer han.

Selv om vi har "mistet" Philippe treffer vi fortsatt kjente. Australske Jane og John sykler Caminoen, og vi har møtt dem mange ganger siden Saint-Jean Pied de Port. De krysset Pyrenéene samme dag som oss, og burde normalt vært i Santiago allerede. Men, de er ikke helt "normale" syklende pilegrimmer, og tar seg god tid på veien. De skal sykle i 5 måneder, og Caminoen er bare en del av turen deres. Vi har mye moro sammen, og det blir alltid mye leven når vi samles i herberget.

Herfra er det 393 km til Santiago. Vi skal følge mesetaen videre, og det er blitt 3. juli. Det er varmt, men ikke så intenst som vi fryktet det kunne bli. Mesetaen er kjent for å være tørr og intens under stekende sol, men vi opplever den fra en annen side. Det er faktisk kaldt når vi starter å gå om morgenen. Ikke før i ti-tida blir det varmt, men det er fortsatt ikke så ille som det var i Frankrike noen dager.

Selv om sola ikke steker oss, blir man sliten etter hvert. Jeg er glad jeg har investert i gode sko og sandaler, og slipper å markere "døden" for mine sko slik en pilegrim før oss måtte…

På grunn av landets blodige og fascinerende historie, kryr det av fantastiske borger og slott. Mange har rast totalt sammen, og lever bare i historien. Andre steder har myndighetene lagt ned masse penger og energi på å vedlikeholde byggverkene. De har skjønt at ikke bare er disse middelalderborgene viktig pga sitt historiske ståsted, men de trekker også til seg masse turister som ønsker å snuse på den spennende atmosfæren.

Neste kapittel

Dette reisebrevet ble publisert på adrenaline.no i mai 2001