Vendepunktet

Noen steder fortsetter veien videre og videre så langt øyet kan se. Det kan være milevis mellom stedene, men likevel kan det plutselig dukke opp et menneske på vei til hvem vet. Denne eldre mannen dukket opp fra intet.

Ikke bare mennesker dukket opp midt i ingenting, steder også. Slik var det med klosteret i San-Juan de Ortega, stedet der jeg bestemmer meg for å legge om planene. Jeg orker ikke lenger å mase videre til neste sted, jeg vil ha tid til å nyte de siste ukene på turen.

Derfor bestemmer jeg meg for å gå kortere etapper og heller ta buss det meste av Mesetaen, et beryktet område. Ikke for at det er så hardt fysisk å gå der, men så usigelig kjedelig.

Jeg og Evelyne har en skikkelig krangel. Hun vil ikke forandre på planen, hun sier jeg bare sier dette fordi jeg er sliten etter dagens marsj. Men, jeg har bestemt meg og vet at det er en fornuftig avgjørelse jeg har tatt. Jeg vil ha tilbake gleden med å være på tur. Jeg vil ha krefter til å prate med de jeg møter. Tid til å sette seg ned å skrive dagbok, drikke brus på cafe og være TILSTEDE. Hun skjønner til slutt at jeg ikke vil forandre mening, og sier hun vil gå sammen med meg likevel.

Jeg har etter hvert fått et "like - ikke like"-forhold til Evelyne. I perioder sliter dette veldig på humøret, og jeg tar meg i å være sur og grinete mot henne. Jeg er lei av å ta hensyn til henne og at hun ikke snakker engelsk. I Spania treffer vi utrolig mange mennesker fra alle verdens kanter, og det går mest i engelsk og spansk. Jeg klarer meg bra, men Evelyne sliter. Det er utrolig frustrerende å ikke bli forstått eller å forstå, og Evelyne syns jeg og Philippe tar for lite hensyn til hennes språkproblemer. Jeg syns hun sutrer, jeg hadde tross alt nettopp 1 mnd bak meg i et land INGEN snakket engelsk eller tysk. Her er det jo masse fransktalende personer, og uenigheta oss to imellom skaper dårlig stemning. Begge oppfører vi oss umodent og sure, og det ender med en "oppvask" når vi kommer til Burgos. Stakkars Philippe må være tolk, men det ender med at vi blir enige.

Burgos er en stor by. Det bor ca 170.000 mennesker der, og byen strekker seg over flere km. Vi tar buss litt utfor bykjernen, og hopper av i sentrum. Her klarer jeg, Philippe og Evelyne å rote oss bort fra hverandre, for byen er fylt med feststemte mennesker. Det er nemlig en stor fiesta der den helga, og vi har lagt inn en hviledag og skal ta del i festlighetene.

Katedralen er så storslått at det blir i meste laget med inntrykk. Vi går etter en time, og har selv på den tiden bare fått med oss litt av dette byggverket. Den er blitt beskrevet som et "storslått poesi i stein".

I forbindelse med fiestaen dekkes ene siden av katedralen av et teppe av fargerike blomster, og midt i blomsterhavet finner vi Maria og barnet, som er veldig viktig i den katolske religionen.

Utenfor katedralen sitter også denne pilegrimmen fra "gamle dager", og han blir et yndet fotomotiv.

Vi nyter helga i Burgos. Vi er på konserter, spiser på restauranter og studerer alle menneskene i byen. Det gryr av gjøglere, salgsboder, musikere og pilegrimmer. Vi treffer igjen den meksikanske familien som underholdt oss i San-Juan de Ortega, og mange flere som vil oppleve Burgos i feststemning.

Neste kapittel

Dette reisebrevet ble publisert på adrenaline.no i mai 2001