Utmattet og lei

Vi nærmer oss Logrono, en travel by med over 120.000 innbyggere. Vi har tilbakelagt ca 900 km, "bare" 600 igjen. Å alltid være på vei til neste sted begynner å tære på meg, og jeg begynner å bli sliten. Det er ingen glede å gå, jeg har hjemlengsel og ringer hjem nesten hver dag. Jeg og Evelyne går ikke så godt overens lengre, og jeg er ikke lysten til å fortsette sammen med henne. Mangel på kommunikasjon skaper masse frustrasjon, og jeg vil bare bort fra alt og alle. I Logrono tvinger Philippe meg til å ta en liten pause ved kirka Santiago el Real før vi går videre til Navarrete. Guidebøkene viser også feil km, og vi går to timer lengre enn beregnet.

Folk i Spania har et spesielt forhold til pilegrimsleden. Alle byer har minst 2-3 gater og parker med navn knyttet til Santiago og Caminoen. I Pamplona kom jeg rett inn til tannlegen da tanna mi knakk igjen. For 3. gang må jeg til tannlegen, og denne gangen får jeg lagt inn en jernring rundt hele tanna og fyllinga. Jeg får til og med pilegrimsrabatt på det hele.

Jeg får også pilegrimsrabatt på parfymeriet, og folk vi møter er fantastisk hyggelige. Et sted blir vi ropt inn på gården til en morellbonde. Han insisterer at vi skal spise av bærene hans, og vi fråtser i store, saftige moreller. Han knekker til og med flere greiner stappfulle av bær til oss, og vi får ikke lov å gå før vi har fylt et plastnett med moreller. Vi lover å be for han når vi kommer til Santiago. Slike mennesker gjør turen uendelig mye lettere.

Neste kapittel

Dette reisebrevet ble publisert på adrenaline.no i mai 2001