Fonteneblå

Endelig kom påska, og målet var Fontainebleau. For Stein Andre Høgeli, Simen Sandum og meg var drømmen i ferd med å bli realitet. For en uke skulle vi kun buldre, treffe andre klatrere og fortelle røverhistorier fra alle verdens topper og steiner. Verden (Fontainebleau) lå foran oss, og vi var fast bestemt på å erobre den med storm!

Av Jon Dalvang Andresen

Lørdag formiddag den 9. april, møttes vi i Paris etter å ha satt fra oss bagasjen. Været var flott og Paris strålte, så nølende bestemte vi oss for å bruke dagen i Paris. Ingen av oss hadde vært i Paris før, hvis vi ser bort ifra gjennomfart og metro, så vi var alle spent på å se Eiffeltårnet, Notre Dame og mer…

Artikkelforfatteren i baringsEtter en kort metrotur kom vi opp i nærheten av Notre Dame og fant riktig retning ved hjelp av kart og sola. Det kan ikke ha vært vanskelig å se at vi var turister! Det var først ved "Vår Dame" at vi skjønte at vi hadde glemt kamera. "Ja, ja, vi får ta bilder av Paris på hjemveien da," tenkte vi, og fortsatte med åpen munn og vilt granskende øyne. Notre Dame var faktisk større og finere enn vi hadde trodd.

Neste stopp var "Aux Vieux Campeur", som jeg hadde hørt skulle være den største klatrebutikken i Paris. Den hadde faktisk okkupert nesten to kvartaler, som var inndelt i uendelig mange avdelinger. Dessverre var det bare en av disse avdelingene som inneholdt klatreutstyr, men den var mer enn stor nok. Denne butikken bør besøkes, hvis man er i Paris (rue des Ecoles). Vi plukket fornøyd med oss en crashpad og litt småting. Vi hadde på forhånd bestemt oss for å bevege oss til fots fordi vi hadde lyst til å se alt! Så med en diger svær firkant på ryggen, ruslet vi i det vi mente var retningen mot Eiffeltårnet. Vi gikk også igjennom triumfbuen og ned Champs-Elysee. Dessverre begynte det å regne slik at vi måtte avslutte før vi kom til Louvre. Meget fornøyd og meget utslitt plukket vi opp den altfor store mengden bagasje og satte oss på et tog i retning Fontainebleau.

Rundt klokken syv, ankom vi Fontainebleau-stasjon. Jeg hadde fått dunkende hodepine, og regnet pisket ned. Dessuten ante vi verken i hvilken retning eller hvor langt det var til nærmeste campingplass! Vi holdt motet oppe, og ringte til Sebastian og Elise som for øyeblikket skulle befinne seg i nærheten. Men disse hadde jo selvfølgelig tatt det dårlige været i betraktning og dratt videre til Provence og varmere vær. Etter en halvtimes fortvilet spørring og leting, fikk vi tak i taxi som både kom med dårlige og gode nyheter. Vi hadde på forhånd hørt at det skulle være en del gratiscamper i området hvor klatrerne ofte bodde, men taxisjåføren var fast bestemt på at nei, alle disse var nedlagt. Men i motsetning så viste han om en nyåpnet campingplass i nærheten av "Bas Cuvier". Og etter hva vi hadde hørt skulle "Bas Cuvier" være et av de beste områdene, så vi presset inn all bagasjen og var på vei. Ting så ut til å ordne seg. Været lysnet, og vi humøret steg. Det var mørkt da vi tilslutt fikk lagt oss i hvert vårt telt på den lille campingplassen. Det var ikke mer enn en 20 telt der i begynnelsen, men det skulle vise seg å øke fort. Vi hadde fått et glimt av "Bas Cuvier" fra motorveien like før vi svingte inn på campingplassen.

Neste morgen stod vi stive og støle opp til skiftende regnvær. Det var søndag, så det var ingen vits i å lete etter noen butikk. Vi fikk spise det som vi hadde tatt med oss av bønner, tørt brød og snøfrisk. Vi la merke til at det var dukket opp noen gjordhauger ved siden av teltene våre som vi ikke hadde sett dagen før, men tenkte ikke noe særlig over det. Vi var klare for vår første dag i Europas buldre-mekka. Tre andre norske telt stod også oppstilt ved daggry og vi hilste nysgjerrig på våre landsfrende. Men de gikk rett i seng, så vi ble alene om å utforske området denne morgenen. Paradis med stor P møtte oss og jeg ble forundret over aldri å treffe engelen Gabriel. Ut av en helt flat skog og rett opp fra bar bakke stakk mengder av store steiner. Hylende og med vilt viftende armer sprang vi for å omfavne de nærmeste steinene. Pga det dårlige været ble det kun kjærtegning av alle kriker og kroker, med stigende begeistring for hver ny stein som møtte oss. Det vil jo ingen ende ta. Dessverre var det så vått at vi ikke fikk gått mer enn tre buldre før vi gav opp og bestemte oss for å lete etter andre områder i nærheten. Men letingen gikk i vasken og vi fant ut at uten bil så fikk vi bare holde oss til "Bas Cuvier" området. Ikke det at det skulle være noe problem ,for det var jo mer enn nok å klatre på…. Slitne luntet vi tilbake og tenkte at nå hadde sikkert området tørket litt, for nå var det lenge siden det hadde regnet sist. Vel tilbake til "Bas Cuvier" traff vi på de andre norske i utkanten, og varmet kjapt opp for å klatre med disse. Stein Andre og jeg tok "La Lilly" 6c (jeg på onsight!!), og følte at formen var kanskje ikke så dårlig som fryktet. Traff Morten Gulliksen, men han var dessverre skadet så vi fikk aldri sett ham gå noe beryktet noe.

3-4 dager gikk med skiftende regnbyger, og ingenting hardt ble gått. Derimot ble vi mye bedre kjent med våre norske buldre/campingvenner, og det begynte å kry av nordmenn og svensker i skogen. Kveldene ble mer og mer koselige for hver gang med norske folkesanger og begavet munnspillartist. Lekre middager ble tilberedet på stormkjøkken med drikke til, og nye røverhistorier og gode minner gjorde kveldene lange.

Etter hvert kom det noen finere dager og vi begynte å prøve oss på mer og mer vanskelig. Dessverre var vi også blitt mer slitne og hadde flere ømme fingertupper. "Helicoptre" 7a, ble vårt store mål. Dessverre kom navnet av det ganske spesielle fallet man får hvis man ikke klarer å henge etter "catchen". Man flyr flere meter sidelengs samtidig som man tar minst 3 runder i lufta. Det skal sies at det er umulig å vite hvor du befinner deg hen. Stein Andre greide å lande på og velte tre ubeviste svensker som studerte ruta ved siden av. Det ble en del blåmerker og stygge fall. Vi greide aldri å toppe denne, selv etter to dagers forsøk, og avla ed på at den skal gåes neste gang.

En dag besøkte vi "Franchard Cuisiniere" området (eller noe lignende) ved hjelp av de andre nordmennene. Dette er også et område som anbefales på det sterkeste!! Der befant det seg faktisk et 6c bulder som Sharma aldri greide, selv etter mange forsøk! Så vi var tent og gikk mye fint, men dessverre aldri dette beryktede Sharma-problemet. Møtte Benjamin Lager der.

Den siste dagen ente med to mindre skader, et stygt fall på "Helicoptre" og en stor blodblemme på en fingertuppen, men det var ikke mye stygge fall og risikoen for skader er ikke så stor på så flat mark. Simen skal ha gått flere harde ruter den siste dagen, inkludert en 6c+. Storfornøyde og slitne festet vi siste kvelden ut, mimret og planla neste tur ned. For dette var garantert ikke siste gangen vi besøkte Fontainebleau, og det anbefales for alle klatre og buldre entusiaster til å ta en tur ned til denne skogen som bare må sees. Men ta for all del med dere bil!!! Ikke gjør samme tabbe som oss, for det er nesten håpløst å komme seg noen vei, handle mat etc…

Neste morgen dro vi til Paris, tok en mindre sightseeing og handlet litt. De andre hadde folk de skulle treffe og bo hos i Paris, mens jeg sa takk for meg og løp for å rekke neste tog til Angers og siste del av mitt opphold som student i Frankrike. Det var enda en stund til jeg skulle se norske fjell igjen.


Denne turbeskrivelsen ble publisert på adrenaline.no 22.5.2001

Billedgalleri